Saken gjaldt et selskap som drev et avfallsanlegg. Det var for inntektsåret 2019 spørsmål om fradragsrett for myndighetspålagte overføringer av midler til bankkonto, og om tidfesting av inntekter for tjenestene selskapet leverte.

Sekretariatet innstilte på å gi selskapet medhold på begge punkter. Skatteklagenemda kom imidlertid til et annet resultat enn sekretariatet når det gjaldt fradragsretten. Vedtaket illustrerer at vesentlige inntekter ikke nødvendigvis tidfestes til det året tjenesten er fakturert og betalt, så lenge det gjenstår deler av ytelsen.

Fradragsrett for overføring til sperret konto
Selskapet var gjennom den eksisterende konsesjonen pålagt av myndighetene å overføre midler til en bankkonto som sikkerhet for estimerte kostnader til fremtidig avvikling av anlegget. Pengene sto på en sperret konto, men selskapet var fortsatt juridisk eier av kontoen. Det skulle årlig overføres penger basert på selskapets beregning av totale kostnader til avslutning og etterdrift. Ut over at selskapet hadde gitt Miljødirektoratet pant i kontoen, var det ikke opplyst at det var krevd ytterligere sikkerhet.

Sekretariatet innstilte, i tråd med selskapets syn, på at det skulle foreligge fradragsrett begrunnet i at det forelå en reell og ubetinget betalingsforpliktelse. Det var ikke tale om avsetning til fremtidige realforpliktelser.  Skatteklagenemnda konstaterte imidlertid meget kort at det ikke forelå en ubetinget betalingsforpliktelse «så lenge det ikke er oppstått en plikt til å betale til et annet skattesubjekt».

Selv om det ikke fremgår uttrykkelig av avgjørelsen, kan det virke som nemnda la vekt på skattekontorets argumentasjon om at pengene sto på en konto selskapet fortsatt var eier av, at selskapet hadde disponert over kontoen ved å gi pant til Miljødirektoratet, og at selskapets formuesstilling ikke var påvirket.

Tidfesting av inntekter
Det andre spørsmålet i saken gjaldt når vederlag for selskapets prosessering og deponering av avfall skulle inntektsføres.

Hele tjenesten ble fakturert ved mottak av avfall. Selskapet hadde i skattemeldingen for 2019 fordelt vesentlige deler av beløpet som uopptjent inntekt idet sluttbehandlingsprosess og endelig deponering av avfallet ikke skjedde i 2019.

Nemnda fattet vedtak i tråd med sekretariatets innstiling. Begrunnelsen var at selskapet hadde påtatt seg en resultatforpliktelse, med den konsekvens at en ubetinget rett til vederlaget først oppstår når resultatet er oppnådd. Når avfall er endelig deponert i henhold til avtale med kunden, har selskapet fått en ubetinget rett til vederlag og kan dermed utsette inntektsføring av det relevante beløpet som skriver seg til denne delleveransen.

Saken gjelder klage på en bindende forhåndsuttalelse (BFU). Klagen ble ikke tatt til følge av Skatteklagenemnda.

Kort om saksforholdet
Konkret gjelder saken et selskap (A), som driver virksomhet med å utvikle levedyktige prosjekter/forretningskonsepter. A ønsker å overdra «modne» prosjekter til egne prosjektselskaper (SPVer) gjennom fisjon, eller salg av innmat. SPVene vil eie, bygge anlegg og drive produksjonsvirksomhet. Det er opplyst at SPVene vil drive konsesjonspliktig virksomhet, men ikke hvilken type virksomhet.

Spørsmålene i saken var om overdragelse av prosjekter fra A til SPVer vil være omfattet av avgiftsfritaket for virksomhetsoverdragelse etter merverdiavgiftsloven § 6-14, og om det foreligger fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser til utviklingen av prosjekter.

Skatteklagenemndas vurdering
Omsetning av varer og tjenester som ledd i overdragelse av en virksomhet eller del av denne til en ny innehaver, er fritatt for merverdiavgift. Avgiftsfritaket forutsetter at virksomheten eller del av denne overdras, og at ny eier viderefører virksomheten.

Sekretariatet kom etter en konkret vurdering til at det ikke forelå slik sammenheng og kontinuitet at det var naturlig å anse det som «overdragelse» av virksomhet. I BFUen ble det vist til at innsenders (A) «virksomhet er å utvikle levedyktige […]prosjekter/forretningskonsepter og overdra disse til andre subjekt hvor virksomheten er å eie, bygge og drive […]produksjon ved hjelp av […].

A utvikler prosjekter, mens kjøper (SPVene) driver med produksjon. Etter sekretariatets vurdering er dette ikke samme type virksomhet verken helt eller delvis, og virksomheten fortsetter ikke som tidligere på ny eiers hånd. Det er derfor ikke tale om «overdragelse av […] virksomhet» slik ordlyden gir anvisning på. I tillegg vektlegges det at SPVene er avhengig av konsesjon for å drive virksomheten, mens dette ikke er tilfellet for A sin virksomhet.

Konklusjonen er at avgiftsfritaket ikke kommer til anvendelse i denne saken, og at det skal beregnes merverdiavgift på transaksjonen. Videre legges det til grunn at A vil ha rett til fradrag for inngående merverdiavgift på anskaffelser fra det tidspunktet virksomheten kan anses drevet i næring. Fradragsretten omfatter både prosjekter som realiseres, og som ikke realiseres.

Saken gjelder spørsmål om tilbakeføring av merverdiavgift etter reglene om tap på utestående fordringer. I dom av 10. februar 2026 kom Gulating lagmannsrett til at Seadrill ikke hadde rett til å kreve tilbakeføring (tilbakebetaling) av 73 millioner kroner i MVA fra staten, for tjenester som var levert, men ikke betalt av kjøper.

Kravet måtte anses innfridd ved at selger og kjøper inngikk en forliksavtale, hvor selger frasa seg deler av sitt krav, og vilkårene for tilbakeføring av merverdiavgift var ikke oppfylt.

Dommen er ikke rettskraftig, men illustrerer at adgangen til å tilbakeføre merverdiavgift ved tap på utestående fordringer er snever. Inngåelse av forliksavtale hvor kreditor aksepterer et lavere vederlag enn opprinnelig avtalt, vil kunne medføre at kreditor taper sin rett til tilbakeføring av merverdiavgift. Det bør derfor gjøres grundige vurderinger og analyser av mulige konsekvenser før inngåelse av forlik.

Kort om saken
Selger (Seadrill Europe Management AS (Seadrill)) fakturerte boretjenester i perioden 2019-2021 til kjøper (Seadrill Northern Operations Limited (SNOL)) for nærmere 100 millioner USD, hvorav ca. 20 millioner USD, utgjorde MVA. Seadrill innberettet og betalte den utgående merverdiavgiften fortløpende til staten.

Allerede fra desember 2019 unnlot kjøper helt eller delvis å betale fakturaene på grunn av økonomiske problemer. Til tross for manglende betaling fortsatte SEM å levere tjenester.

Etter forhandlinger inngikk partene den 8. august 2021 en forliksavtale hvor deler av det utestående kravet ble frafalt. Seadrill krevde tilbakeføring av 73 millioner kroner i MVA i mva-melding. Skattekontoret nektet tilbakeføring i vedtak, og Seadrill tok ut stevning mot Staten v/Skatteetaten. Tingretten frifant Staten v/Skatteetaten i dom av 30.01.25. Seadrill anket deretter til lagmannsretten.

Forelå det en «utestående fordring»?
Spørsmålet for lagmannsretten var om Seadrill hadde rett til tilbakeføring av merverdiavgift fra staten etter bestemmelsene om tap på «utestående fordringer» i merverdiavgiftsloven § 4-7. Forelå det en utestående fordring, eller innebar forliksavtalen med kjøper at kravet i sin helhet ble innfridd gjennom forliksavtalen?

Seadrill anførte at vedtaket var feil og at det måtte oppheves som ugyldig, og at vilkårene for tilbakeføring var oppfylt. Det forelå en «utestående fordring». Forliksavtalen medførte ikke at fordringen mot kjøper ble fullt ut innfridd. Avtalen innebar en delvis ettergivelse av Seadrill sitt krav. Uansett var fordringen «klart uerholdelig» og dermed «endelig konstatert tapt» som følge av at kjøper i realiteten var teknisk konkurs. Ettergivelse ble gjort «på grunn av skyldnerens manglende betalingsevne».

Retten kom imidlertid til at Seadrill sitt krav mot kjøper i sin helhet ble innfridd gjennom forliksavtalen. Forliksavtalen innebar ingen ensidig ettergivelse, men var en gjensidig bebyrdende endringsavtale der Seadrill sitt krav overfor kjøper inngikk som en del av ulike ytelser på begge sider. Retten la vekt på ordlyden i avtalen («Settlement Agreement»). Kravene var i svært liten grad konkretisert, og var verken angitt i beløp eller partsforhold. Forliket måtte betraktes som en form for globalforlik hvor en rekke andre forhold også, som bla. kundeforhold, mulig iverksettelse av morselskapsgarantien, rettslige prosesser, omdømmetap mv. ble hensyntatt. Når kravet er innfridd foreligger det ingen utestående fordring å tapsføre. Staten ble tilkjent sakskostnader.

Saken gjaldt et selskap som drev et avfallsanlegg. Det var for inntektsåret 2019 spørsmål om fradragsrett for myndighetspålagte overføringer av midler til bankkonto, og om tidfesting av inntekter for tjenestene selskapet leverte.

Sekretariatet innstilte på å gi selskapet medhold på begge punkter. Skatteklagenemda kom imidlertid til et annet resultat enn sekretariatet når det gjaldt fradragsretten. Vedtaket illustrerer at vesentlige inntekter ikke nødvendigvis tidfestes til det året tjenesten er fakturert og betalt, så lenge det gjenstår deler av ytelsen.

Fradragsrett for overføring til sperret konto
Selskapet var gjennom den eksisterende konsesjonen pålagt av myndighetene å overføre midler til en bankkonto som sikkerhet for estimerte kostnader til fremtidig avvikling av anlegget. Pengene sto på en sperret konto, men selskapet var fortsatt juridisk eier av kontoen. Det skulle årlig overføres penger basert på selskapets beregning av totale kostnader til avslutning og etterdrift. Ut over at selskapet hadde gitt Miljødirektoratet pant i kontoen, var det ikke opplyst at det var krevd ytterligere sikkerhet.

Sekretariatet innstilte, i tråd med selskapets syn, på at det skulle foreligge fradragsrett begrunnet i at det forelå en reell og ubetinget betalingsforpliktelse. Det var ikke tale om avsetning til fremtidige realforpliktelser.  Skatteklagenemnda konstaterte imidlertid meget kort at det ikke forelå en ubetinget betalingsforpliktelse «så lenge det ikke er oppstått en plikt til å betale til et annet skattesubjekt».

Selv om det ikke fremgår uttrykkelig av avgjørelsen, kan det virke som nemnda la vekt på skattekontorets argumentasjon om at pengene sto på en konto selskapet fortsatt var eier av, at selskapet hadde disponert over kontoen ved å gi pant til Miljødirektoratet, og at selskapets formuesstilling ikke var påvirket.

Tidfesting av inntekter
Det andre spørsmålet i saken gjaldt når vederlag for selskapets prosessering og deponering av avfall skulle inntektsføres.

Hele tjenesten ble fakturert ved mottak av avfall. Selskapet hadde i skattemeldingen for 2019 fordelt vesentlige deler av beløpet som uopptjent inntekt idet sluttbehandlingsprosess og endelig deponering av avfallet ikke skjedde i 2019.

Nemnda fattet vedtak i tråd med sekretariatets innstiling. Begrunnelsen var at selskapet hadde påtatt seg en resultatforpliktelse, med den konsekvens at en ubetinget rett til vederlaget først oppstår når resultatet er oppnådd. Når avfall er endelig deponert i henhold til avtale med kunden, har selskapet fått en ubetinget rett til vederlag og kan dermed utsette inntektsføring av det relevante beløpet som skriver seg til denne delleveransen.

Borgarting lagmannsrett har i dom av 24. februar 2026 gitt Strawberry-konsernet medhold i at ulike konsernselskaper hadde fradragsrett for en forliksbetaling på til sammen 80 millioner kroner. Dommen er ikke rettskraftig, men har prinsipielle uttalelser om fradragsretten i konsernforhold.

Kort om saken
I 2015 ble Strawberry-konsernet ved Nordic Choice Hospitality Group AS (NCHG), i dag Strawberry Hotels AS, saksøkt av et konkursbo begrunnet i påståtte ulovlige utdelinger. For å unngå rettsprosess og begrense forretningsmessig risiko ble det inngått et forlik på 80 millioner. Forliket innebar ingen erkjennelse av ansvar.

I forkant av og i forbindelse med forliksavtalen ble det fra konsernets side gjort en fordeling av forliksbetalingen mellom NCHG og to datterselskap, basert på selskapenes interesse av forliket. Etter selskapenes vurdering var dette i tråd med aksjeloven § 3-9. Selskapene behandlet forlikskostnadene som fradragsberettiget i skattemeldingen for 2015.

Oslo tingrett avsa den 3. februar 2025 dom om kostnadene ikke skulle anses fradragsberettiget, i likhet med skatteklagenemndas tidligere vedtak. Videre kom tingretten til at forliksbetalingene fra datterselskapene til NCHG skulle behandles som ulovlige utdelinger som skulle skattlegges på NCHGs hånd med 22 prosent, som på datterselskapenes hånd ikke var fradragsberettigede.

Lagmannsrettens syn
Innledningsvis slo lagmannsrettens flertall fast at det generelle tilknytningskravet etter skatteloven § 6-1 og § 6-24 var det samme. Det var altså av betydning for vurderingen at NCHG som konsernspiss i hovedsak hadde inntekter fra datterselskaper som var skattefrie etter fritaksmetoden i skatteloven § 2-38.

Videre var det uten betydning at de to datterselskapene ikke var part i forliket, idet forliksoppgjøret ble ansett for å gjelde konsernets felles hotellvirksomhet. Det ble også lagt vekt på at selskapenes vurdering var at et eventuelt søksmål ville fått betydelig negative økonomiske effekter for datterselskapene.

Lagmannsretten synes også å ha lagt vekt på at det forelå dokumentasjon, blant annet i styreprotokoller, som «uttrykkelig og direkte» begrunnet forhold som var av vesentlig betydning. Det forelå dermed ikke grunnlag til å sensurere forretningsskjønnet for utbetalingen og fordelingen av forlikssummen.

Som en naturlig følge av lagmannsrettens dom var det heller ikke aktuelt å skattlegge NCHG som mottaker av ulovlig utdelt utbytte.

Fra og med 1. juli 2026 trer det i kraft nye lovregler som innebærer utvidet avgiftsplikt ved grensekryssende handel av fjernleverbare tjenester til bruk i Norge.

Reglene vil særlig ramme internasjonale finansforetak med hovedforetak i et land (f.eks. i Sverige) og filial i et annet land (f.eks. i Norge).

Det fremgår av Prop. 1 LS (2025-2026) at det vil etableres særregler for tidfesting av merverdiavgift i tråd med de nye reglene. Formålet er å forenkle avgiftsbehandlingen, og lette den administrative byrden for virksomheter.

Forslag til tidfestingsregler i ny § 15-9-4 til merverdiavgiftsforskriften ble sendt på høring av Skatteetaten 24. februar 2026.

Etter merverdiavgiftsloven § 15-9 første ledd er hovedregelen at merverdiavgift skal oppgis i skattemeldingen for den terminen dokumentasjonen (faktura el.) er utstedt. Skattedirektoratet foreslår i høringsbrevet, som et alternativ til § 15-9 første ledd, at virksomheter i stedet kan velge å løpende innberette merverdiavgift basert på budsjetterte størrelser for en periode på inntil tolv måneder.

Forslaget vil redusere den administrative byrden for virksomheter. Unntak foreslås imidlertid dersom forutsetningene, som budsjettet bygger på, endrer seg “vesentlig” i budsjettperioden. I slike tilfeller må budsjettet korrigeres.

Etter budsjettperiodens utløp må det foretas en avstemming av de løpende innberettede beløpene mot de faktisk avgiftspliktige beløpene, og eventuell differanse oppgis i skattemeldingen for den siste skatteleggingsperioden i budsjetterminen.

Det er foreslått at tidfestingsregelen trer i kraft 1. juli 2026, samtidig med de vedtatte lovendringene.

Høringsfristen er satt til 26. mai 2026.