Kort om saken
Saken gjaldt klage på en bindende forhåndsuttalelse (BFU) fra skattekontoret.

Skattyter planla å etablere et prosjektselskap i et eiendomskonsern. Prosjektselskapet ville inngå samarbeidsavtaler med utviklingsselskapene i konsernet om levering av entreprisetjenester, infrastrukturtjenester og administrative tjenester mv. knyttet til oppføringen av bygg.

Skattekontoret var enig med skattyter i at tjenestene fra prosjektselskapet til utviklingsselskapene var å anses som mva-pliktige entreprisetjenester (bygge- og anleggstjenester i fremmed regi), og ikke salg av fast eiendom (oppføring av bygg i egen regi). Fradragsretten for inngående avgift for prosjektselskapet vil derfor være i behold.

Virksomheten i prosjektselskapet var planlagt finansiert med egenkapitalinnskudd fra morselskapet i konsernet. Spørsmålet som ble påklaget i BFUen var om egenkapitalinnskuddet fra morselskapet skulle anses som «delbetaling» for entreprisetjenester levert fra prosjektselskape etter bokføringsforskriften § 8-1-2a. I så fall ville prosjektselskapet ha plikt til å fakturere og løpende innberette merverdiavgift under byggeperioden. Skattyter anførte imidlertid at egenkapitalinnskuddet ikke var delbetaling, og at fakturering for entreprisetjenestene kunne utsettes til arbeidet var fullført etter reglene om «complete contract».

Spørsmålet om utsatt betaling og innrapportering av merverdiavgift ville ha stor betydning. Entreprisekostnadene for byggetrinn 1 og 2 var estimert til å utgjøre rundt NOK 636 millioner, hvorav total mva ville utgjøre nærmere NOK 160 millioner.

Vil egenkapitalinnskuddet anses som «delbetaling» for entreprisetjenester?
Skatteklagenemnda kom enstemmig til at egenkapitalinnskuddene til prosjektselskapet ikke kunne anses som delbetaling for entreprisetjenester.

Nemnda mente at det ikke forelå tilstrekkelig sammenheng mellom egenkapitalinnskuddet og entrepriseforholdet, og innskuddet fremsto ikke som (helt eller delvis) betaling for tjenestene som var levert.

Det ble lagt vekt på at morselskapet skulle tilføre midlene som egenkapital etter en separat investeringsavtale. Finansieringen skjedde ikke i byggherrens navn, var ikke øremerket konkrete entrepriseytelser, og innebar ingen plikt til å bruke det senere entreprisevederlaget til tilbakeføring eller avregning. Det ble også vist til kapitalinnskuddenes selskapsrettslige karakter. Investeringsbeløpet ga morselskapet en rett, men ingen plikt, til å tegne aksjer i prosjektselskapet, og innskuddene kunne som utgangspunkt ikke kreves tilbakebetalt. Dette underbygget at innskuddene var finansiering av prosjektselskapet, og ikke betaling for leverte entreprisetjenester. At midlene skulle brukes til å dekke prosjektselskapets løpende kostnader, herunder betaling til underleverandører, kunne i seg selv ikke være avgjørende. Prosjektselskapet kunne dermed vente med å utstede salgsdokument til arbeidene var fullført.

Skattekontoret viste til en annen sak (BFU 1/2026) til støtte for sitt syn. Skatteklagenemnda kom imidlertid til at BFUen hadde begrenset overføringsverdi. Finansieringen var funksjonelt og økonomisk integrert i byggherrens oppgjør for entreprisen, og saken bygget derfor på et annet faktisk og rettslig opplegg.

Spørsmål om omgåelse
Skatteklagenemnda kom etter en samlet vurdering til at disposisjonene ikke kunne anses å rammes av reglene om omgåelse etter mval. § 12-1, jf. skatteloven § 13-2.

Vilkårene for omgåelse var ikke oppfylt selv om den valgte strukturen innebar en avgiftsmessig fordel i form av utsatt periodisering av utgående merverdiavgift, og fordelen nærmest var hovedformålet med disposisjonene. Det avgjørende var at disposisjonene hadde reelle privatrettslige og selskapsrettslige virkninger, og at den valgte modellen lå innenfor en ordning (complete contract) som lovgiver uttrykkelig har godkjent og er etablert i praksis. Det ble også vist til at lovgiver var kjent med risiko for tilpasninger mellom nærstående, men hadde ikke begrenset bestemmelsens anvendelsesområde til transaksjoner mellom uavhengige parter.

Avslutning
For eiendomsaktører som driver boligutvikling, og som i utgangspunktet ikke har fradragsrett for inngående avgift, vil det kunne ha stor likviditetsmessig betydning dersom mva-belastningen kan utsettes til fullføring.

Merk at avgjørelsen i prinsippet kun er rettslig bindende for den aktuelle skattyteren som var omfattet av BFUen. Det må derfor tas forbehold at utfallet kan bli et annet i en annen sak. Det er heller ikke gitt at domstolene vil vurdere tilsvarende rettsspørsmål likt som Skatteklagenemnda. I alle tilfeller må det alltid gjøres en konkret rettslig vurdering i forkant i hvert enkelt tilfelle.